Jeg hørte engang en historie om to begravelsesagenter som var på tur hjem til byen, i likbilen, etter å ha hatt en begravelse ute på bygda. Den ene av agentene var meget trøtt, så han tenkte at han ville ta seg en hvil. For å gjøre det mest mulig komortabelt for sin lange kropp, så krøp han bak i likbilen for å få ligge skikkelig utstrakt. På vei mot byen oppdaget han som kjørte bilen at de holdt på å gå tom for bensin, så han svingte inn på første og beste bensinstasjon.

Dette var i de dager da bensinpumpene var betjente. Den mannen som sto og fylte opp tanken var ikke spesielt glad over synet av noe han trodde var et dødt menneske liggende bak i likbilen. Mens han sto der og fylte bensin våknet mannen bak i bilen opp. Han åpnet øynene, satte seg opp, banket på vinduet, og vinket til mannen som fylte bensin. Mannen slapp bensinpumpeslangen og sprang til skogs det raskeste føttene kunne bære.

Når mennesker får se liv der de forventer død, da begynner man å springe. Da begynner man å bevege seg. Vi som leser evangeliene i dag, når 1. påskedag er en dag som står trykket i kalenderen, glemmer ofte hvor vanskelig det må ha vært for disiplene og tro på oppstandelsen.
I seg selv overbeviste ikke den tomme graven dem. Det faktum konstaterte de bare med et: ”han er ikke her”. For å overbevise disiplene trengtes et møte med den levende og oppståtte Kristus, og det fikk de. De fikk se liv der de forventet død, og det forandret deres liv for alltid.
De ble forandret fra en gjeng snøvlende og upålitelige tilhengere, til fryktløse evangelister.
Jesu disipler fikk krefter i møte med den oppstandne som holdt gjennom alt de møtte senere i livet. De forlot sitt arbeid. De solgte alle sine eiendeler. De viet resten av sitt liv til et spesielt budskap. Deres budskap var ikke et vagt “Jesus var en god lærer”. Budskapet var: ”Jesus er Messias, Han døde på et kors, ble lagt i en grav, og på den tredje dag sto Han opp fra de døde!” . Vi så han, vi hørte han, vi spiste med han, vi rørte ved han. Jesu etterfølgere sa han var død og begravet, men han kom tilbake til livet, og de hadde sett han. Dette brukte de så resten av sitt liv på å dele med andre. De fikk ikke betalt for det. De gikk ofte uten mat og uten søvn. De kjempet mot stormfulle hav og piskende ørkensand for å bringe budskapet ut. De ble hånet, banket, fengslet og drept for det de forkynte. Så spørsmålet er: Hvorfor gjorde de det? Det er bare ett fornuftig svar på det. De fikk møte den oppstandne! De elleve som flyktet som reddharer i Getsemane, i dødens stund, de holdt siden fast ved sin tro på den oppstandne helt inn i martyriet. Denne oppsiktsvekkende forvandlingen er et av de sterkeste tegn på oppstandelsens sannhet. Naturligvis ville ikke disiplene ha satset sine liv på å forsvare en oppdiktet historie. Selvsagt ville de ikke holde på en løgn, noe de viste var eventyr, når egne liv sto på spill. Men de hadde fått møte liv, der de forventet død. De hadde fått møte den oppstandne, og da var det ingen vei tilbake.

I møte med Livets Høvding har mennesker siden den gang sprunget ut for å fortelle disse fantastiske nyhetene videre til andre. Mennesker møter fremdeles den oppstandne, i hvert århundre, på hvert kontinent, i alle kulturer, rike, fattige, unge, eldre, godt utdannende, analfabeter, redde, alle. Også denne påsken, så mange år etter den første, så samles millioner på millioner av mennesker over hele vår jord i katedraler, kirker, på bedehus, i hjem, ute i det fri, ja, over alt. Mange møtes i frykt for sine liv. I frykt for forfølgelse, tortur og død. Men de kan ikke stoppe å møtes. De kan ikke stoppe å formidle budskapet videre. Hvorfor? De har fått møte liv, der de forventet død. De har fått møte den oppstandne. Frimodig lyder kirkens budskap fremdeles, like friskt og klart som første gang. Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!